Ellen overtok barndomshjemmet og flyttet hjem igjen

Hage med tre, huske og busker, sort hus i bakgrunnen. Bilde.

Barndomshjemmet kan bety mye for en person, særlig om de har bodd der store deler av livet. Huset, hagen og hvert enkelt rom kan fortelle så mange historier, at det kan føles litt underlig å skulle ta over noe som står en så nært. Da Ellen og mannen hennes fikk muligheten til å ta over hennes barndomshjem, var valget likevel enkelt.

Hvem var det som eide huset da dere tok over?

Foreldrene mine bygget huset i 1968, og de bodde der frem til 2014. Da var pappa 94 år og mamma 89 år. Huset var unødvendig stort for dem, og med stor hage var det mye å ta hånd om og vedlikeholde, så da flyttet de til en leilighet.

Hvor bodde dere selv da dere tok over?

Vi bodde i en leilighet over to plan like ved sjøen. Vi solgte den da vi tok over huset. Det var godt å få større plass, og ikke minst en hage å rusle rundt i. Det er deilig å ha alt på en flate.

Man har gjerne mange tanker og minner knyttet til barndomshjemmet. Hva betydde huset og hagen for deg? Hadde du noen klare minner derfra?

Jeg har mange fantastisk gode minner. Huset har jo alltid vært familiens samlingspunkt. Lukten og smaken av mammas hjemmelagde mat da vi kom hjem fra skolen. Pappas glade, flittige og koselige gitarspill og sang om kveldene. Lek og moro i huset og i hagen. Det er en koselig hage med frukttrær, og plass til lek og ballspill. Huset ligger landlig til, men det er likevel bare en kort spasertur unna byen. I Marumskogen var det flotte turløyper, både sommer og vinter. Det var og er kort vei til det meste, egentlig.

Var det lett å ta avgjørelsen om å overta barndomshjemmet som du hadde så mange minner fra?

Jeg har to eldre søstre, men ingen av dem ønsket å overta. Så da var det opp til mannen min og meg. Vi var litt frem og tilbake. Lysten var der, helt klart, men vi visste at vi ikke kom til å gjøre noe av rehabiliteringsarbeidet selv. Da måtte alt settes bort, i så fall. Men vi hadde, som sagt, veldig lyst til å overta, så da startet prosessen med planleggingen. Det ble en god og spennende prosess, til tross for at vi hadde flyttet inn i huset da rehabiliteringen startet.

Var det mye som måtte gjøres for at dere skulle få det slik dere ønsket?

Ja, planen var klar. Vi har renovert det meste, men ikke bygget om.. Det var ingen store ting som måtte gjøres, så vi flyttet inn med det samme, etter at huset var tømt og vasket ned. Men det var viktig for mannen min, og meg selv også, at vi gjorde huset til vårt eget da vi flyttet inn.

Selv om man flytter inn i et hus man har mange gode minner fra, ønsker man jo å føle at man bor i sitt eget hus. Og selv om huset var godt vedlikeholdt, var innredning og sånn fra byggeåret 1968. Vi beholdt peisen, og har ikke åpnet mellom kjøkken og stue, slik mange gjør. Arealene er de samme. Men vi har forlenget taket over verandaen. Hagen er gjort lettstelt med bambus, og vi har tatt vare på staudene som sto der.

Har dere fått det slik dere håpet og trodde?

Ubetinget, JA! Vi stortrives. Vi har snakket om det flere ganger, at vi er så veldig glad for at vi valgte å gjøre som vi gjorde. Vi er spesielt glade i beliggenheten- fri utsikt mot dyrket mark, usjenert, solrikt i enden av blindvei. 10 minutters gangen ned til sentrum- så her kan vi også bli «gamle».

Vil dere anbefale andre som får samme mulighet til overta barndomshjemmet til å gjøre det samme?

Ja, absolutt. Men folk er naturligvis forskjellige. Jeg tror det er viktig å tenke på hvorfor man ønsker å gjøre det. Hva er det som trekker en mot det, og samtidig ha respekt for den andre parts meninger, hvis man velger å gå for det. Så er det selvfølgelig viktig å planlegge, budsjettere og lage et kostnadsoverslag, så man ikke begir seg ut i prosessen i blinde. Det kan fort koste en del. Man må ha en plan.