Klokken er 15:49, og arbeidsdagen er snart over. Om 11 minutter skal du dra for å hente barnet ditt i barnehagen. Men så kommer sjefen din og sier at du må være med i et møte kl. 16:00. Møtet vil ta fra 30-60 minutter. Det tar 40 minutter å komme seg til barnehagen, og den stenger kl. 17:00. Kjæresten din er på jobbreise, og kommer ikke hjem før i morgen. Hva gjør du?
Tikk takk, tiden løper
De fleste av oss har følt, eller føler av og til at tiden ikke strekker til. Det er så mye en må gjøre, så mye en burde ha gjort og så mye en skulle ønske seg tid til å gjøre. Heldigvis kan en del oppgaver og avtaler i stor grad flyttes rundt på, slik at de passer inn i en hektisk hverdag. Utfordringen blir derimot større når man får barn, for det er en del ting som må skje til faste tider hver dag, og da gjerne i timen før og etter jobb. Barn skal vekkes, kles på og leveres i barnehagen, men det lar seg naturligvis ikke gjøre før barnehagen åpner. Så må man komme seg på jobb så fort som mulig.
Etter endt arbeidsdag, må man rekke barnehagen før den stenger. Når barnet omsider er hentet, kan man imidlertid begynne å slappe av litt. Joda, det skal fortsatt lages middag og spises, men det er stort sett en del av det å tilbringe kvalitetstid sammen. Så skal barnet i seng. Er man heldig, får de voksne et par timer på tampen av kvelden til å pleie forholdet og dyrke egeninteresser. Så er det om å gjøre å få tilstrekkelig og god søvn, før det hele starter om igjen dagen etter.
Tid for fritid
Etter hvert som barna blir eldre, begynner mange av dem på fritidsaktiviteter. Fotball, turn, pianotimer, dans... Heldigvis for barna er det ofte mye å velge mellom, men det byr på nye utfordringer for foreldrene. Nå er det nye runder med levering og henting, som fyller opp timeplanen fra middagstid og utover kvelden. Dersom barna har småsøsken, vil det fortsatt være turer til og fra barnehagen før og etter jobb. Enkelte dager kan skytteltrafikken pågå fra man står opp om morgenen, til barna legger seg om kvelden, kun avbrutt av 8 timers arbeidsdag midt i. Innen barna er i seng, tenker man bare på at det beste ville være å legge seg selv også. Det er på det tidspunktet, om det ikke allerede har skjedd for lenge siden, man kan stille seg selv spørsmålet: Hva om vi flytter litt nærmere barnas besteforeldre?
Besteforeldre er en fin ting.
Barn trives stort sett sammen med besteforeldrene sine. Og de fleste besteforeldre elsker å være sammen med barnebarna sine. I mange tilfeller er det også besteforeldrene som ber barna sine flytte nærmere, slik at de får se barnebarna oftere. Og det føles virkelig som om en bør blir løftet av skuldrene, om man kan få hjelp til å hente i barnehage, skole og fritidsaktiviteter av og til. Dagen blir langt mindre stressende, man har ikke så dårlig samvittighet overfor barna som må tilbringe lange dager i barnehagen, man kan jobbe fulle dager på jobb oftere, og man rekker kanskje å dra innom butikken på vei hjem.
Besteforeldrene, på sin side, får mer kvalitetstid med barnebarna, og barnebarna knytter sterkere bånd til besteforeldrene. Alle vinner!
Dersom besteforeldrene er pensjonister har de kanskje også ekstra god tid til å være til stede, avlaste og skjemme bort barnebarna. Det er klart, det trenger ikke å være besteforeldre som avlaster. Onkler og tanter eller annen familie gjør også susen. Eller gode, nære venner.
Tilsynelatende mange muligheter
Det å få hjelp med barna innimellom åpner for mange muligheter i hverdagen. Plutselig kan man si ja til å jobbe overtid en gang i blant, og man kan møte venner etter jobb for å mimre litt. Eller kanskje man har et ønske om å komme i gang med treningen igjen. Det er mange ting det er verdifullt å investere tid i, og når man vet at barna har det fint sammen med besteforeldrene, kan det være lett å gape over for mye. Og da kanskje litt for ofte. Ikke minst om besteforeldrene i tillegg benyttes som barnevakt på tilfeldige arrangementer som foregår på kvelder og helger. Og kanskje også hundepasser i ferier.
En vanskelig balansegang
Få besteforeldre har tid, mulighet eller ønske om å passe barnebarna hver dag – i alle fall over lang tid. Og det er ikke noe hyggelig å føle at tjenesten som tilbys blir tatt for gitt, selv om de i utgangspunktet var positive til å avlaste som barnevakt. Om besteforeldrene også har andre barnebarn, skal selvfølgelig også de ha sin del kos og omsorg. Da kan det bli ekstra mye.
Besteforeldre har naturligvis selv ansvar for å verne om egen tid, men det er hyggeligere å være den som sier at de kan få et par uker fri, enn å få høre at de trenger et par uker fri. Føler de seg først overbelastet og lite verdsatt, kan det hende de ønsker å trappe ned frekvensen som barnepasser. Eller kanskje barna selv ikke ønsker å være sammen med besteforeldrene like ofte. Det som begynte som en gylden mulighet til å knytte sterkere bånd, blir plutselig noe som tærer på forholdene. Mellom barnebarn og besteforeldre, men også mellom foreldre og barn. Og er man riktig uheldig kan flyttingen som var ment å være løsningen på et problem, starte nye problemer. I tillegg til at man nå kanskje bor betydelig lenger unna både venner og jobb.
En forhåndsdefinert avtale og felles forståelse
Man kan unngå mange utriveligheter om man er føre var. Ønskene og behovene og de gode intensjonene glemmes eller endres ikke, nødvendigvis, men skakkjørte rutiner kan definitivt kaste en mørk skygge over det hele. Derfor er det lurt så tidlig som mulig å kartlegge behovet for avlastning, både i frekvens og tid. Kanskje også hva som skal skje mens barna er sammen med besteforeldrene, i forhold til middag, lekser og eventuell transport til fritidsaktiviteter. Man trenger ikke nødvendigvis å skrive noe ned, men alle parter må forstå hva det innebærer når barnet eller barna blir hentet av besteforeldrene, for eksempel en torsdag ettermiddag.
Om barna er store nok, bør de også få si sin mening om saken. Det vil naturligvis kunne skje ting som gjør at frekvensen endrer seg i perioder. Men så lenge alle de involverte kjenner til avtalen, bør det ikke bli noen misforståelser.
Det er naturligvis også mulig å basere avtalen på gjensidig hjelp og tjenester, slik at de voksne og barna hjelper besteforeldrene med oppgaver og ærend når de har behov for det. Eller om man betaler dem, eller spanderer middag på restaurant for å vise at man er takknemlig for den hjelpen de gir. Tegn på takknemlighet øker lysten til å avlaste og hjelpe.
Det viktigste er at ingen føler seg bundet til en avtale som har gått over styr, eller at man føler seg utnyttet og tatt for gitt. Man må også passe på at ikke barna føler seg tilsidesatt, etterlatt og glemt i hverdagen. Alle har sine liv, med sin dyrbare fritid, og alle gir avkall på noe når de hjelper andre.
Det er noe som er viktig å huske på. Prøv å begrense bruk av hjelp, vis takknemlighet når du får hjelp, og tilby å hjelpe tilbake. Så lenge alle føler de får noe igjen for den innsatsen de gjør, så er det så mye lettere å be om hjelp en annen gang. Og så mye hyggeligere å hjelpe.
